På dansepodiet i Domkirken 1. september, 2002, jaktet strømpekledde tangobein på hverandre, og Sound of Happiness var med!

- Dans er glede, og denne helgen har hele Kristiansand danset, sa Harald Furre, styreformann i Sørlandet i 100. Professor i teologi Aasulv Lande ville gjerne se på dansen gjennom Bibelens øyne og så blant annet: - Det er et bilde på livsglede, sa Lande.

«Mer enn ord» hadde arrangørene døpt begivenheten, som hadde undertittelen «en annerledes kirkekonsert». Dans kan si mange ganger så mye som ord.

Tett i tett i rødt og sort, rette i ryggen. Tangodanserne så på hverandre med hengivne blikk mens beina deres levde sitt eget liv. En sensuell tango til orgel og fiolin var blant det som markerte slutten på Dans i 100 i Domkirken.

Til deilige slagere fra Sound of Happiness danset Kristin Marie Justvik tett i tett med en asiatisk vifte. Hun sjarmerte en halvfull domkirke der hun steppet rundt med sort kjole og rose på brystet.

Like etter tok afrikanske Chiku Ali med seg Sound of Happiness' vokalist på en liten gledesdans. Sjelden får noen engasjert publikum som karismatiske afrikanere. Chiku klappet og ropte, ristet på rumpe og bryst mens kompanjongen Joe Crampah slo seg løs på sin afrikanske tromme. Og publikum de lo, klappet og ropte. Chiku, kledd i gult, ga fra seg litt liv med sine strålende øyne. Det kalles direkte overførbar glede.

Utdrag fra Fevennen, 2. september 2002

Av: Hilde Moi